To måter å binde intervjuer sammen: spørsmålsrekke eller fri overgang

Når du skriver kjøreplan med intervjuer, havner du raskt i et valg: skal programlederen ha en låst spørsmålsrekke på papiret, eller skal hun ha noen få stikkord og forme overgangene underveis? Jeg møter dette spørsmålet på nesten hvert kurs, og svaret er sjelden enten eller. Likevel er det nyttig å se de to alternativene hver for seg.

Spørsmålsrekken er et ferdig skrevet manus: spørsmål i rekkefølge, med tid satt av til hvert svar og en overgangsreplikk til neste innslag. Fri overgang betyr at du kun skriver inn mål, nøkkelord og en utgang, og lar programlederen finne ordene i øyeblikket. Begge deler hører til i modulen om intervjuer og overganger, og begge kan fungere godt.

Jeg skriver dette i begynnelsen av høstsesongen, når mange frivillige arrangører planlegger høstkonserter, bedriftsfester og kulturkvelder. Da er det ofte nye programledere som får sitt første intervju på scenen, og valget mellom de to variantene får større følger enn man tror.

Den største styrken er forutsigbarhet. Når spørsmålene er skrevet ut, vet teknikere, scenesjef og gjest omtrent hva som kommer. Du kan sette tid på hvert spørsmål, og du ser tidlig om intervjuet på sju minutter egentlig trenger ni. Det gjør det lettere å bygge inn buffer i en kjøreplan på 30 minutter.

Svakheten er stivhet. En programleder som leser spørsmål ordrett, hører dårligere etter, og gjesten merker det. Svarer gjesten på spørsmål fire før du har stilt det, blir resten av rekken plutselig feil. Da må programlederen enten hoppe, eller stille et spørsmål som allerede er besvart, og begge deler stjeler sekunder og ro.

En skrevet rekke krever også mer arbeid på forhånd. Du må kjenne gjesten, ha snakket med vedkommende og ha prøvd spørsmålene høyt. Uten den forberedelsen blir rekken en liste som ser ryddig ut, men ikke bærer samtalen.

• Passer best for korte, tidsstrammede innslag
• Gir tydelige cue-punkter for lys og lyd
• Krever forhåndssamtale med gjesten

Fri overgang gir et mer levende intervju. Programlederen lytter, følger opp det gjesten faktisk sier og lar samtalen finne sin form. Publikum merker forskjellen, særlig i lengre samtaler der gjesten har noe å fortelle. Kjøreplanen inneholder bare det som må sitte: åpningsspørsmålet, to eller tre nøkkelområder og en klar utgang.

Prisen er tidskontroll. Uten ferdige spørsmål er det lett å bli stående ett minutt for lenge ved noe interessant, og da må noe annet kuttes senere. Overgangen til neste innslag blir også sårbar, fordi den skal improviseres akkurat når oppmerksomheten er på gjesten og ikke på klokka.

Fri overgang forutsetter en programleder som har gjort dette før, eller som har øvd på det. For frivillige arrangører som skal stå på scenen for første gang, kan det være en for stor oppgave å bære alene, særlig hvis lyd og lys venter på tydelige signaler.

Tre ting avgjør i praksis: hvor mye tid du har, hvor erfaren programlederen er, og hvor mange andre som er avhengige av signalene dine. Er innslaget kort og lyset skal skifte på et bestemt ord, trenger du skrevne spørsmål. Er samtalen lang og gjesten er den egentlige attraksjonen, er det mer verdi i frihet.

Et spørsmål jeg ofte stiller kursdeltakere er: hva skjer om gjesten sier noe uventet? Med en rigid rekke svarer programlederen på feil sted. Med ren improvisasjon mister du kontrollen over klokka. Begge feilene er vanlige, og begge er lette å forutse når du har prøvd planen på en prøve.

Jeg anbefaler derfor å vurdere hvert intervju for seg og ikke velge én metode for hele programmet. Et program kan fint ha ett stramt åpningsintervju med skrevne spørsmål og en fri samtale mot slutten.

• Kort innslag med teknikk-cues: skrevet rekke
• Lang samtale med erfaren leder: fri overgang
• Usikker leder: skrevet rekke med rom for oppfølging

Min anbefaling til de fleste som kommer til kurset, er en blanding. Skriv ned åpningsspørsmålet og det siste spørsmålet ordrett, sammen med overgangsreplikken til neste innslag. Mellom disse to ankerpunktene setter du inn tre eller fire stikkord i stedet for ferdige spørsmål, og en tidsramme du kan måle mot.

Dette gir programlederen noe å holde i, uten at samtalen låses. Åpningen setter tonen, avslutningen sørger for at programmet går videre uten stopp, og midtpartiet får lov til å leve. Teknikere får sine signaler på de to punktene der det virkelig betyr noe, og du kan justere midtpartiet uten å skrive om hele arket.

Legg dessuten inn et reservespørsmål eller to, markert som valgfrie. Går intervjuet fortere enn planlagt, har programlederen noe å ta av. Går det tregere, kan de strykes uten at noen merker det.

• Skriv første og siste spørsmål ordrett
• Bruk stikkord og tidsramme i midten
• Merk reservespørsmål tydelig som valgfrie

Uansett hvilken løsning du velger, må den prøves med klokke. Les spørsmålene høyt sammen med en som spiller gjest, og noter hvor lang tid hvert svar tar. Gjør så en runde der gjesten bevisst svarer lengre enn planlagt, og se hva programlederen gjør med overgangen.

Etter prøven går du gjennom arket og stryker det som ikke ble brukt, flytter det som føltes feil og skriver om overgangsreplikken hvis den skurret. Dette er en del av revisjonstrinnene vi gjennomgår på kurset, og det er ofte her intervjuet blir bra, ikke i førsteutkastet.

Be gjerne programlederen om å si fra hvilke stikkord som fungerte og hvilke som bare tok plass. Den tilbakemeldingen er mer verdt enn noen mal, fordi den kommer fra den som faktisk skal stå på scenen.