Slik bygger vi reserveinnslag før showet starter

Når jeg skal lage reserveinnslag, åpner jeg først kjøreplanen og leser den fra topp til bunn med blyant i hånden. Jeg leter ikke etter gode ideer, men etter steder der noe realistisk kan gå galt: en artist som skal bytte instrument, en gjest som kommer sent fra garderoben, et teknisk skifte som alltid tar lenger enn det står i planen.

Ved hvert slikt punkt skriver jeg ned hvor mange minutter vi kan tape og hva som kan stå ferdig i ermet. Mange arrangører tenker på plan B som noe man finner på i øyeblikket. Erfaringen min er den motsatte: det som virker på scenen, er nesten alltid skrevet og lest høyt på forhånd, i ro og mak, lenge før publikum kommer inn.

Resultatet er et eget ark som følger kjøreplanen, med korte innslag knyttet til bestemte steder i programmet. Programlederen skal aldri måtte lete etter det, og sceneleder skal kunne si ett ord for å sette det i gang.

• Les kjøreplanen og merk steder der forsinkelse er sannsynlig
• Anslå tapt tid i minutter for hvert sted
• Knytt ett reserveinnslag til hvert merket punkt

Jeg sorterer reserveinnslag etter lengde, fordi forsinkelser kommer i ulike størrelser. Det korteste er en halvminutters replikk som programlederen kan si mens et mikrofonbytte pågår. Den midterste varer rundt to minutter og kan være en liten fortelling om stedet, dagen eller programmet. Den lengste, fem minutter, brukes bare når noe virkelig har stoppet opp.

Poenget er at du ikke trenger å improvisere lengden. Når sceneleder viser to fingre, vet programlederen at det er snakk om to minutter, og velger innslaget som passer. Under kurset ber jeg deltakerne skrive alle tre lengdene for samme overgang, slik at de kjenner forskjellen i munnen og ikke bare på papiret.

Husk at et reserveinnslag skal kunne avbrytes uten at det merkes. Derfor bygger jeg det opp av små biter som hver for seg gir mening, slik at programlederen kan stoppe etter en setning og gå rett videre til neste punkt.

Et reserveinnslag leses ofte under press, med lys i øynene og en sceneleder som hvisker i øret. Da fungerer ikke lange setninger eller fremmedord. Jeg skriver korte setninger, legger inn pust der det naturlig faller, og unngår navn og tall som lett snubler. Alt leses høyt minst to ganger før jeg regner det som ferdig.

Jeg skriver også innslagene så nøytralt at de passer uansett hva som har skjedd umiddelbart før. Et innslag som refererer til forrige nummer, blir feil når rekkefølgen endres. Derfor handler de fleste om noe som er stabilt gjennom hele kvelden: lokalet, programmets formål, praktisk informasjon til publikum eller en enkel opplysning om hva som kommer senere.

Det som ser ut som en liten detalj på papiret, avgjør ofte om innslaget høres naturlig ut. Et reserveinnslag som låter opplest, forteller publikum at noe er galt, og det er det motsatte av hensikten.

• Korte setninger med plass til pust
• Ingen henvisning til forrige eller neste nummer
• Informasjon som holder hele kvelden

Selve dokumentet er enkelt med vilje. Ett ark, stor skrift, og hvert innslag har en tydelig overskrift, en lengde i minutter og første og siste ord uthevet. Programlederen skal kunne se på arket i et halvt sekund og vite hvilket innslag som er riktig. Pynt og tabeller i flere farger gjør bare at det går tregere.

Jeg skriver ut to eksemplarer: ett til programleder og ett til sceneleder. Sceneleder trenger ikke teksten, men trenger å vite hvilke innslag som finnes og hvor lange de er. Et tredje eksemplar ligger gjerne ved lydbordet, slik at teknikeren vet hva som kan komme og når han eventuelt skal dempe musikk eller lys.

Alle eksemplarer får samme versjonsnummer og dato i hjørnet. Det virker pedantisk, men jeg har sett nok kvelder der to ulike versjoner var i omløp til at jeg tar det alvorlig. Eldre ark kastes før dørene åpnes.

Et reserveinnslag som aldri er sagt høyt på scenen, er ikke ferdig. På prøven ber jeg derfor om at minst to av innslagene blir brukt, selv om alt går etter planen. Sceneleder gir tegnet, programlederen leser, og vi måler tiden. Ofte viser det seg at et innslag som var skrevet til to minutter, tar halvannet eller nesten tre.

Etter prøven justerer jeg lengdene og stryker det som ikke fungerer. Noen ganger oppdager vi at overgangen tilbake til programmet er dårlig, og da skriver vi om slutten av innslaget. Dette er arbeidet som gjør forskjellen mellom en plan på papir og en plan som holder når det gjelder.

Jeg anbefaler også å gå gjennom tegnene med hele teamet, ikke bare med programleder. Alle som kan komme til å gi eller ta imot et signal, bør ha sett det én gang før publikum er i salen.

• Bruk minst to reserveinnslag på prøven
• Mål hver lengde med stoppeklokke
• Gjennomgå signalene med hele teamet

Å fylle tid er bare halve jobben. Når forsinkelsen er over, må programmet også komme tilbake på sporet. Derfor markerer jeg i kjøreplanen hvilke innslag som kan kortes ned eller hoppes over hvis vi har brukt buffer. Det skal stå skrevet, ikke avgjøres i panikk i kulissen.

Jeg setter gjerne en tydelig frist i planen, for eksempel at hvis vi ligger mer enn ti minutter bak ved pausen, fjernes ett bestemt innslag. Det gir sceneleder en regel å støtte seg på, og programlederen slipper å ta beslutningen alene mens publikum ser på.

Til sammen utgjør dette en liten, men fullstendig plan B: innslag som fyller tid, tegn som utløser dem og en klar vei tilbake. Det er dette vi øver på i kurset, steg for steg, med deltakernes egne kjøreplaner som utgangspunkt.