Spørsmålet som kommer først
Nesten alle som begynner på kurset stiller det samme spørsmålet i løpet av første time: hvor mye buffer skal jeg legge inn i en kjøreplan på 30 minutter? Spørsmålet er godt, fordi det avslører hva deltakeren er redd for. Ingen vil at programmet skal sprekke, og ingen vil stå på scenen med dødtid.
Svaret vårt er kort, men trenger en forklaring: legg inn mellom tre og fem minutter totalt, og fordel dem med omtanke. Det er ikke et tall du setter på slutten av planen. Bufferen hører hjemme i segmentene der noe kan gå galt, og den må være synlig i dokumentet slik at alle som leser planen ser hva som er luft og hva som er innhold.
I denne artikkelen går jeg gjennom spørsmålene jeg oftest får om akkurat dette, med de svarene jeg gir når vi sitter sammen over en kjøreplan på kurset.
Hvorfor ikke bare fylle hele halvtimen?
En plan som summerer til nøyaktig 30 minutter ser ryddig ut på papiret, men den forutsetter at hvert innslag varer akkurat så lenge du har skrevet. Det skjer nesten aldri. Et intervju blir to minutter lengre fordi gjesten har noe å fortelle, en scenebytte tar litt mer tid enn prøven viste, og programlederen bruker et halvt minutt ekstra på velkomsten fordi publikum ler.
Når planen er full fra første sekund, må du ta tiden igjen et sted. Da kutter du gjerne det som er lettest å kutte, ofte avslutningen eller takken til frivillige, som er det publikum husker. En plan med buffer lar deg i stedet absorbere små avvik uten å ta bort noe.
Det er også et spørsmål om ro. En programleder som vet at det finnes luft i planen, snakker langsommere og lytter bedre til gjesten.
- En full plan gir ingen margin for forsinkelser
- Små avvik hoper seg opp utover i programmet
- Kutt under press rammer ofte avslutningen
Hvor i planen skal bufferen ligge?
Den vanligste feilen er å samle all buffer på slutten. Da hjelper den ikke før programmet allerede har gått over tid, og du oppdager forsinkelsen når det er for sent å gjøre noe fornuftig. Bedre er å fordele bufferen på de punktene der tiden mest sannsynlig forskyves.
Jeg anbefaler å legge det meste i segmentene som involverer mennesker du ikke styrer fullt ut: intervjuer, innslag med frivillige og alt som krever at noen går inn eller ut av scenen. Faste, øvde segmenter som en åpning eller en musikkinnslag trenger langt mindre.
Og så har jeg en regel jeg bruker selv: ett lite minutt i hver overgang. Overganger er der kjøreplaner oftest sprekker, fordi ingen regner dem som innhold. Se på dem som egne punkter med egen tid, og du får en plan som faktisk holder.
- Mest buffer rundt intervjuer og gjester
- Ett minutt i hver overgang mellom innslag
- Lite eller ingen buffer i øvde, faste segmenter
Hvordan setter du tid på det enkelte segment?
Et segment har ikke én tid, det har tre. Den planlagte tiden er det du skriver i kjøreplanen. Den korteste tiden er det du kan strekke deg ned til hvis du må hente inn. Den lengste tiden er det du kan tåle før neste punkt blir skadelidende. Når du kjenner alle tre, vet du hvor mye slingringsmonn programmet faktisk har.
På kurset ber vi deltakerne lese opp manus høyt med stoppeklokke, ikke gjette. Mennesker undervurderer nesten alltid hvor lang tid tale tar. En tekst som ser ut som to minutter på papiret, tar ofte tre og et halvt når du leser den med pauser, latter og blikk mot publikum.
Skriv ned tiden du faktisk målte, ikke tiden du håper på. Det er den ærlige tallet du bygger resten av planen på.
- Planlagt, kortest og lengst tid for hvert segment
- Les høyt med stoppeklokke i stedet for å anslå
- Regn med pauser og publikumsreaksjoner
Hva gjør du når bufferen er brukt opp?
Selv en godt planlagt halvtime kan komme på etterskudd. Da trenger programlederen og sceneleder en felles forståelse av hva som kan strykes først. Dette avtaler du før programmet, ikke på scenekanten med mikrofonen på.
Jeg ber deltakerne markere to eller tre punkter i planen som kuttbare, i rekkefølge. Det kan være en ekstra replikk i en overgang, en kort hilsen eller et siste spørsmål i et intervju. Alle som leser planen vet da hva som går først, og ingen må improvisere et valg midt i showet.
Motsatt bør du ha et lite reserveinnslag klart hvis du ligger foran skjema. Det er sjeldnere, men skjer når en gjest er kortfattet eller et innslag faller bort. En plan som tåler begge retninger, er en plan folk stoler på.
- Avtal kuttrekkefølgen før programmet starter
- Marker to eller tre punkter som kan strykes
- Ha et kort reserveinnslag for når du ligger foran
Slik tester du planen før den brukes
Den enkleste testen er en gjennomlesing med klokke, der du kjører hele halvtimen uten å stoppe. Ikke hopp over overgangene og ikke snakk raskere enn du ville gjort foran publikum. Skriv ned faktisk tid ved hvert punkt, og sammenlign med planen.
Er du mer enn to minutter fra planen etter første halvdel, bør du justere. Gjør det med én endring om gangen, så du ser hva som virker. Etter prøven tar du med deg tidene inn i neste versjon av dokumentet, slik at revisjonen bygger på målinger og ikke på magefølelse.
Husk også at publikum endrer tempoet. En fylt sal ler og klapper, og det koster tid. Hvis du kan, kjør en prøve med noen i salen og noter hvor reaksjonene kommer.
- Kjør hele halvtimen uten stopp og med klokke
- Endre én ting om gangen etter prøven
- Ta med målte tider inn i neste revisjon
