1. Å rette alt i én runde etter prøven
Den vanligste feilen jeg ser, er at hele manuset skrives om natten etter prøven. Man har notert femti ting, åpner dokumentet og begynner øverst. Resultatet er at viktige rettelser drukner mellom små språkjusteringer, og at nye feil sniker seg inn der det før var riktig.
Gjør heller revisjonen i trinn. Første runde tar bare det som påvirker tiden og rekkefølgen: segmenter som gikk over, overganger som ikke virket, innslag som kom for tidlig. Andre runde tar språket og replikkene. Tredje runde er en ren kontroll av cue-signalene mot det som faktisk ble sagt.
Slik kan du alltid si hva som ble endret i hvilken versjon, og du unngår at to personer retter i hver sin kopi.
- Ta tid og rekkefølge først
- La språket vente til runde to
- Avslutt med kontroll av cuer
2. Å notere uten å skrive ned klokkeslett
Under prøven noterer mange «tok for lang tid» i margen. Det hjelper lite dagen etter. Hvor lang tid? Og var det innslaget som var for langt, eller overgangen foran det? Uten tall kan du ikke vite om du skal korte ned én replikk eller stryke et helt punkt.
Be en person om å føre en enkel tidslogg ved siden av manuset: faktisk start og slutt for hvert segment, ført av en som bare har den oppgaven. Programlederen skal ikke måtte se på klokka selv.
Når loggen ligger ved siden av kjøreplanen, ser du straks hvor avviket oppstod, og du kan justere bufferen der den trengs i stedet for å spre den jevnt utover.
3. Å la flere versjoner leve side om side
På en frivillig-drevet fest eller en festival med mange hender dukker det fort opp tre utgaver av samme ark: den programlederen har i lommen, den lysteknikeren har printet, og den som ligger i delt mappe. Alle tror de har siste versjon.
Løsningen er kjedelig, men virker. Gi hver versjon et nummer og et klokkeslett i bunnteksten, og utpek én person som eier dokumentet. Alle rettelser går til henne eller ham. Gamle utskrifter samles inn før nye deles ut.
Det høres strengt ut, men det tar to minutter og sparer deg for forvirringen når en overgang plutselig lyder annerledes i lyden enn på scenen.
- Versjonsnummer i bunnteksten
- Én eier av dokumentet
- Samle inn gamle utskrifter
4. Å revidere uten å spørre dem som skal bruke arket
Manusforfatteren sitter ofte alene med revisjonen og endrer det hun selv synes var uklart. Men det er sjelden der problemet ligger. Programlederen snublet kanskje i en setning, mens lyd tapte en cue fordi signalordet stod midt i en lang replikk.
Ta ti minutter etter prøven med hver som har et cue-ark: programleder, lyd, lys og den som styrer innslagene. Spør hva de leste, ikke hva de mente om manuset. Hvor kikket de, og hvor mistet de tråden?
Svarene gir deg konkrete rettelser, som å flytte et signal til begynnelsen av linjen eller kutte en bisetning, og de er langt mer treffsikre enn egne gjetninger.
5. Å låse dokumentet for sent, eller for tidlig
Noen låser manuset etter første prøve fordi det føles ferdig. Andre fortsetter å endre helt frem til dørene åpner. Begge deler gir problemer: det første gir et manus som ikke har tatt lærdom av prøven, det andre gir en programleder som leser nye ord for første gang foran publikum.
Sett en tydelig frist, for eksempel siste prøve eller noen timer før dørene åpner, og avtal at etter den fristen endres bare det som er en rett og slett feil, som et navn eller et klokkeslett.
Alt annet noteres til neste gang. Da vet alle hva de har i hånden, og programlederen kan bruke kreftene på å lese rolig.
- Frist knyttet til siste prøve
- Etter fristen: kun rene feil rettes
- Resten noteres til neste gang
Hva du kan gjøre allerede ved neste prøve
Du trenger ikke et nytt system for å komme i gang. Skriv klokkeslett i margen, gi arket et versjonsnummer og avtal hvem som eier dokumentet. Det er nok til å fjerne de fleste av feilene over.
I kurset går vi gjennom revisjonstrinnene fra førsteutkast til endelig versjon med et eksempelmanus, slik at du ser hvordan hver runde faktisk ser ut på papiret.
