Utgangspunktet er arket, ikke programmet
Når jeg underviser i cue-ark, begynner jeg alltid med det fysiske arket. Mange vil åpne et regneark og fylle kolonner, men et cue-ark skal leses på tre sekunder, ofte i dårlig lys, av en som samtidig lytter til øreklokke og publikum. Derfor spør jeg først: hvor skal arket ligge, og hvem skal lese det?
På kurset lar vi deltakerne skrive ut samme kjøreplan i tre varianter. Én med små tegn og mange kolonner, én med store tegn og få kolonner, og én som bare viser neste signal. Etter en kort prøve i halvmørke velger nesten alle den enkleste. Det er den innsikten resten av metoden bygger på: arket tjener leseren, ikke den som skrev det.
- Skriv ut i A4 stående, ikke liggende
- Minst 12 punkt, helst 14 for tekst som leses stående
- Matt papir, så lyset ikke blender
Tidtakeren som alle stoler på
Det viktigste verktøyet jeg bruker, er en enkel tidtaker med nedtelling. Den er ikke avansert, og det er poenget. Under prøven starter jeg den ved første replikk og skriver faktisk tid ved siden av planlagt tid for hvert innslag. Slik ser du hvor planen sklir før publikum kommer.
Når vi har tre prøver med faktiske tider, ser vi mønstre. Åpningen tar ofte 40 sekunder lenger enn skrevet, fordi programlederen venter på applaus. Overgangene er ofte kortere enn antatt. Da justerer vi arket, ikke programlederen. En kjøreplan på 30 minutter tåler bufferne, men bare hvis de er plassert der tiden faktisk forsvinner.
Fargekoder som ikke krever forklaring
Fargekoding er nyttig, men bare med måte. Jeg anbefaler tre farger, ikke flere: én for lys, én for lyd, én for innslag og replikker som programlederen selv eier. Mer enn det og arket blir et puslespill. Under press leser ingen en fargeforklaring nederst på siden.
Vi bruker markeringstusj på utskrift, ikke bare farget skrift på skjerm. Grunnen er praktisk: tusjen kan føres rett inn på arket under prøven når en kollega roper at signalet kom for sent. Den håndskrevne endringen blir ofte den beste, fordi den er skrevet i situasjonen. Etterpå legger vi den inn i den rene versjonen.
- Lys: én farge, alltid samme
- Lyd: én farge, alltid samme
- Programleders egne replikker: understreket, ikke farget
Ord som er korte nok til å leses i farten
Selve språket i cue-arket er et verktøy. Et signal skal være ett verb og ett objekt: «Lys ned scene», «Spill intro», «Gå til gjest». Lange setninger blir lest halvt, og halvparten er verre enn ingenting. Jeg ber deltakerne stryke alt som ikke er en handling eller en tidsangivelse.
Vi øver også på navn. Hvis lysteknikeren kaller det «blå vask» og programlederen kaller det «kald bakgrunn», oppstår feil. Derfor lager vi en liten ordliste på toppen av arket, med de få begrepene som faktisk brukes i dette showet. Ordlisten blir stående gjennom alle revisjoner og sparer oss for spørsmål midt i sendingen.
Revisjon med blyant, ikke bare tastatur
Etter hver prøve skriver vi ikke straks inn endringene. Vi samler notatene, ser hva som gikk igjen, og skriver én ny versjon. Versjonsnummer og klokkeslett øverst på arket er obligatorisk. Det høres byråkratisk ut til du står med to ark der signalene ikke stemmer.
Marte Solheim underviser i revisjonstrinnene, og jeg henger meg på med tidsdelen. Det vi er enige om, er at den siste versjonen skal skrives ut kort tid før start, og alle gamle utskrifter skal samles inn. En enkel regel, men den hindrer at en programleder leser fra gårsdagens plan.
- Versjonsnummer og tid øverst
- Samle inn gamle ark før start
- Ett ekstra eksemplar til scenelederen
Hva du trenger før høstens første arrangement
Nå i begynnelsen av høstsesongen starter mange lag og foreninger opp med konserter, markeringer og fester. Utstyrslisten for cue-arbeidet er kort: en skriver, tusjer i tre farger, en tidtaker, en perm eller plastlomme, og en liten lampe som ikke blender. Resten er tankearbeid.
På kurset går vi gjennom hvordan du bygger arket fra bunnen, trinn for trinn, med din egen kjøreplan som utgangspunkt. Du trenger ikke tidligere erfaring med scenearbeid, bare en plan du faktisk skal gjennomføre. Det er mer lærerikt enn et ferdig eksempel, fordi du kjenner innslagene og vet hvor det kan skjære seg.
